Sliteren som ble skjærgårdsprinsesse

Skrevet av Svein Hermansen i 1998 

Østlandsk Båttradisjon - Mens båtene nord og vestfra er lettrodde og lettseilte, med grunne, smale skrog er østlandsbåtene solide, brede, grove og tungrodde, men med en enkel og effektiv spririgg og et dypt skrog som gjør dem til mye bedre seiler.

Først da de østlandske båttypene ble tatt i bruk i fiskeriene vest og nordpå, ble det vanlig å jordfeste fiskere på de kanter av landet. I den store bruksbåtregattaen i Stavanger i 1868 seilte skøyter og listerbåter buksene av alt annet som prøvde seg, og langsomt ble myndigheter og fiskere klar over Østlandsbåtenes overlegne bruksegenskaper. For redningsselskapet var det utenkelig å benytte noe annet enn en Østlandsk skøytetype som redningsbåt. Men selv om svermere fortsatt tiltrekkes av de livsfarlige nordlandsbåtene,er siste rest av uforfalsket Østlandsk båttradisjon lys levende ute på Hvasser. Og begrepet «snekke» er så spill levende at det i dag brukes om både likt og ulikt som er i stand til å holde seg flytende på vann.

Hollenderne kom med spririggen - Fra 1400-tallet hentet hollenderne trelast og unge sjøgutter langs strendene i Oslofjorden, som de kartla og kalte «Het Water op te Zoon» skal vi oversette det med «Sonfjorden». Son, ved utløpet av Såna, var en av de mange travle utskipningshavner for trelast fra distriktene rundt fjorden. Hollenderne lærte opp en ny norsk sjømannsstand og de bragte med seg spriseilet.

Det rektangulære spriseilet, som henger bak masten og spris ut med en «spristake», gjør detmulig å seile mot vinden. Spririggen er ikke så effektiv som den moderne bermudariggen, men den gjør det mulig å ha relativt stor seilføring på en ganske lav mast. Dette er ikke uvesentlig i en fiskebåt, hvor mast og seil bør kunne stues til side når bruken krever det. En dyp kjøl øker effekten, og i våre farvann, med gode havner og minimalt tidevann, er det ingen grunn til å dra båtene opp på land etter bruk. «Båtær ska værra på vanne!»

Sild og makrell - Fra tidlig på 1800-tallet og fram til våre dager har det foregått et utstrakt drivgarnsfiske etter makrell i Oslofjorden. I 1869 forteller Skillingsmagasinet at Uleholmen syd for Hvasser var et større sentrum for omsetning av makrell. Det kunne ligge 150 båter på en gang der ute, fiskere fra begge sider av fjorden, tjømlinger, hvasslendinger og onsinger. I 1890-årene var det i tillegg et gedigent sildefiske i Oslofjorden. Båtene som ble brukt til dette fisket, var de såkalte sildegarnsbåtene på fra 18 til 26 fot. Det var disse båtene som ble brukt til kappseilas om sommeren. Sildegarnsbåten og makrellskøyta - prosaiske, grå slitere ble opphavet til den elegante færdersnekka.

Foreningen stiftes - I følge protokollen ble Færder seilforening stiftet etter en kappseilas med premieutdeling på Krukeholmsletta sankthansdagen 24. juni 1897. Men kappseiling hadde man nok bedrevet i årevis før den tid. Mange hevder at også foreningen har adskillig eldre røtter.Losene hadde tradisjon med å kappseile. Den som hadde den raskeste båten og seilte fortest, kapret de beste og fleste jobbene. Fiskerne kappseilte om å nå først til lands med fangsten. Losene har da også fra første stund satt sitt preg på foreningen. De stilte med de fineste båtene og det beste utstyret.

Kongelosen - Det var losen Severin Evensen som foreslo å stifte en forening sommeren 1897 «for å få litt mer sveis på sakene», som han sa. Han var da også den selvsagte formann helt fram til 1920. Med seg i styret fikk han Olaf Hertås som viseformann. «Det er ikke nødvendig med flere i styret,» sa Severin, «Olaf og jeg skal nok klare brasene.» Severin Evensen var en fremragende dyktig los og seiler og ble også dekorert med kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats i det farefulle losyrket. Han var den første los i Norge som satte motor i skøyta si, og måtte døyve mange vondord fra sine loskollegaer, som ble slått i konkurransen om jobbene etter å ha slitt seg fram med seil og årer. Etter Severin overtok Olaf som formann. Sammen hadde de to stifterne formannsvervet i nesten 30 år.

Ikke seiling så lenge vi har «besøk» - Under krigen lå foreningen nede. På styremøte i 1940 ble det enighet om ikke å seile så lenge vi hadde «besøk». Etter krigen kom Ole Kittelsen med kassa, som han hadde oppbevart og som inneholdt 1.500 kroner. Foreningen kunne starte opp igjen med John Jonsgård som mangeårig formann. Foreningen blomstret som aldri før og er fortsatt som 100-åring, spill levende. Av navngjetne seilere av den gamle garde kan vi nevne: Severin Evensen, Olaf Hertås, Peder Jansen, Lorentzen, ekteparet Olaf og Jytte Hansen, brødrene Marinius og Sigbjørn Mågerø, Olaf Engelhartsen, Karl Kolbeinsen, Ole Schjelderup, Gert Morgenstierne, Åge Kittelsen og brødrene Peder og Even Pedersen. To av disse seiler fortsatt og mange nye er i ferd med å gjøre seg navngjetne.

Snekkas utvikling - I den første regattaen som ble ført i protokollen, deltok syv sildegarnsbåter og tre store fiskesnekker. Begrepet «færdersnekke» var ennå ikke i bruk. Ingen av båtene var like, og det var ingen regler som begrenset seilføringen. Gaffeltoppseil og klyver var vanlig. Var det lite vind tidlig i sesongen, ble seilet øket med en duk eller to. Fortsatte løyværet, vokste seilet utover i sesongen. Etterhvert ble båtene delt i to klasser, A-snekker og B-snekker, og det ble seilt «på respitt», innviklede regler for handicap som gjorde seilasene mer rettferdige. Båtene som deltok ble etterhvert kalt færdersnekker og utviklet seg til å bli mer og mer ensartet. Nye båter ble bygget etter mønster av de mest vellykkede forgjengerne, og slik utviklet snekka seg etter loven om «the survivel of the fittest» til den effektive regattamaskin den er i dag.
Foreningen har stadig måttet gripe inn med målregler, slik at ikke utviklingen skulle gå helt av hengslene og snekka ikke bli til å kjenne igjen. Men fortsatt eksperimenteres det innenfor de vedtatte reglene og ennå er ingen færdersnekker helt like.

Færdersnekkas fedre - Særlig to båtbyggere har æren for utviklingen. Hans Jansen gikk rett fra folkeskolen i 1897 til båtbyggerlære hos familien sin i Sarpsborg. Etter tre år i lære etablerte han seg som båtbygger og gårdbruker på Hvasser og mange «jansesnekker» ble til i hans hender. Alf Andreassen var sønn av den ene av foreningens stiftere, Olaf Hertås Andreassen, som også var båtbygger. Alf kom som 14-åring i båtbyggerlære hos Sjulstokk i Tønsberg i 1913. Etter fire og et halvt års læretid og teknisk aftenskole kunne han både tegne, konstruere og bygge.

Sammen med sin far etablerte han seg som båt- og husbygger på Hvasser. I 1937 bygde de verksted med slipp i Kilen, og de fleste færdersnekkene som seiler i dag, er «født» her. Over 20 færdersnekker har Alf bygd. Som alle andre forandret både Hans og Alf stadig på tegningene i håp om å få til de beste snekkene. Alf ivret for at snekkene skulle bli så like som mulig og lyktes i å få foreningen til å vedta målregler både for skrog og seil. Hans og Alf kan med rette sies å være den moderne færdersnekkas fedre.

Færdersnekker bygges i dag som regel etter foreningens mønstertegninger, ofte av seilerne selv hjemme i garasjen, men også profesjonelle båtbyggerier bidrar med nye snekker.

Hvor mange færdersnekker som er bygget i alt vet ingen. I gamle dager var det vanlig at når en snekke havarerte eller ble borte, så kunne en ny snekke «arve» nummeret. Det høyeste nummeret på de snekkene, som seiler i dag, er nr. 40, men i løpet av 1998 er det hele fem færdersnekker under bygging, og tre av disse regner med å seile regatta i løpet av sesongen. Samtidig er det to gamle færdersnekker som restaureres, og minst én av disse håper vi seiler i løpet av sommeren. Aldri har interessen for færdersnekka vært så stor som den er nå!

Seilaser og startsteder - Den klassiske regattabanen for færdersnekkene er «Røssesundløpet» - Hvasser og Brøtsø rundt med start i Sandøsund. Men i alt blir det nå seilt på 62 alternative baner i farvannet rundt Hvasser, trykket på baksiden av kartet. Løpet får man oppgitt fem minutter før start.

Alle snekkene har i dag nummer i seilet. Slik var det ikke i gamle dager. Da fikk man like før start utdelt et tøystykke med nummer på, som man festet med nåler fra masteliket og akterover.

De første årene var Sandøsund startsteder. Siden har Engø, Ormelet og Gryteskjær vært brukt. I årene etter krigen har foreningen igjen holdt til i Sandøsund. Her er det klubbhus, startlinje, kaffe- og vaffelservering og her smeller startskuddene nesten hver helg sommeren gjennom.

Den moderne færdersnekka - Færdersnekka, slik den er i dag, har nok fjernet seg en del fra de gamle bruksbåtene. De er kravellbygget (slettbygget) i motsetning til bruksbåtene og de første regattasnekkene som var klinket. Den første kravellbyggede snekka ble satt på vannet i 1910. Kjølen er dypere og seilene av moderne syntetisk materiale. Men linjene er klassiske. Spririggen og innvendig ballast er fortsatt et særtrekk.

Færdersnekka kan selvsagt ikke holde følge med moderne bermudariggede regattabåter. Men ingen seiler færdersnekke for å bli beruset av fart. På den annen side er det utfordringer nok. Den som klarer å få snekka til å krenge minst mulig, får størst båtfart. Derfor brukes ristropper og teknikker fra jolleseiling. Ren fysisk innsats fra mannskapet kan løfte snekka metervis opp og fram. Å seile en åpen båt i frisk solgangsbris i det ubeskyttede farvannet øst for Hvasser har også sine barske sider. Øsing og pumping er ikke uvesentlige detaljer i den sporten som kalles snekkeseiling.

Derfor har snekka også en appell til ungdommen, samtidig som det er aktive 80-åringer som trofaste rormenn. Færder seilforening har fostret både verdensmestre og olymiadeltagere, men selvsagt i andre klasser. I dag er det 20 - 30 snekker som er aktive i regattasammenheng, og det bygges nye som aldri før. Mens andre båtklasser kommer og forsvinner, er det ikke usannsynlig at færdersnekker også vil delta i foreningens 200-års jubileumsregatta.